Tydeligvis som ledd i Dahls eget påfunn om at han hadde et selvstendig grunnlag for å etterforske «den fjerde tjeneste» i tillegg til vår sak, fant Dahl grunn til etter henleggelsen av vår sak å autorisere to helt andre avlyttingsofre: Svein Muffetangen og Tormod Hermansen.
Hvorfor det?
Avlyttingen av Muffetangen er helt genuin. Han er endog den eneste som har vitne på at han fikk sine samtaler tilbakespilt over telefon og derved sikkert bevis på både romavlytting via telefon og selvsagt telefonavlytting. Det var ikke godt å avvise det, hvis Dahl først skulle utenom vår sak.
Men hvorfor skulle han det?
Her ble Dahl brukt av systemet som lynavleder, fordi det i denne perioden kom opp en rekke andre meldinger om romavlytting via telefon og ordinær avlytting, men ubehagelig få ofre blant Ap’s betrodde kadre (noen få på venstresiden o I, men det hjalp ikke mot mistanken om politisk avlytting). Det var derfor svært hensiktsmessig å få frem Tormod Hermansen. Denne saken har vi gått grundig gjennom i kap. 26.9. En helt lik sak vedrørende Inger-Lise Gjørv er gjennomgått i kap. 26.7.
Bonusen for Dahl var at han fikk ekstra honnør for tilsynelatende godt politiarbeide. F.eks. sa KRIPOS-sjef Kai-Erik Tørdal til Dagbladet1 om Muffetangen-saken:
«Etterforskerne, ledet av førstestatsadvokat Edward Dahl, har møysommelig gravd seg frem til de personene som det var påstander om kunne ha vært avlyttet.»
Og:
«Jeg har selv i ettertid avgitt to av mine aller beste etterforskere til Lund-utvalget – de samme etterforskerne som fikk frem opplysningene vedrørende Muffetangen.»
Det er ikke det at vi har så stort behov for å ha vært med på alt, men denne uttalelsen gir inntrykk at at Dahl-gruppen virkelig har utført en aktiv etterforskning for å avsløre avlytting. Det har de aldeles ikke, og det er ikke morsomt at etterforskerne Sturla Osen og Bjørn Tvete-Berge trenger denne form for stjålne fjær som inngangsbillett til Lund-kommisjonen. Det er tvert imot meget bemerkelsesverdig at også sjefen for Kriminalpolitisentralen her åpenbart, endog med klare usannheter, benyttes i Regjeringens spill for å øke legitimiteten til Dahls tildekningsgruppe og drive PR-kampanje for de to etterforskerne fra samme gruppe man etter store anstrengelser hadde fått plassert hos Lund (mer om denne kampanjen i kap. 245.1). Hvorfor lar han seg bruke på den måten?
Det faktiske forhold vedrørende Muffetangen var at han og Ramm året før hadde drukket noen hyggelige pjoltere sammen under Norsk Oljerevys Hammerfest-konferanse på Hotell Rica. Samtalen hadde da kommet inn på avlytting, og Muffetangen betrodde Ramm denne historien, som han hadde holdt for seg selv i årevis – nettopp av frykt for å bli latterliggjort, og at han hadde Jan Balstad som vitne. Ramm hadde da påpekt at han måtte være den eneste i Norge som hadde vitne, og derfor den som først burde våge å si fra så snart det bød seg en god anledning. Det var han enig i. Da Dahl-kommisjonen kom i arbeid, var vi pånytt i kontakt, og ble enige om at han burde vitne for Dahl.
Dahl-gruppen fikk altså denne saken servert på et sølvfat og uten noen som helst egeninnsats. Antakelig ville de helst ikke hatt den. Når de til slutt måtte bekrefte, var det fordi de ikke kom unna at det fantes et vitne. Men selv da tildekket de, ved ikke å påpeke at dette var romavlytting ved hjelp av telefon, og ved ikke å etterforske hvem som sto bak dette.
Det er meget bemerkelsesverdig at Tørdal legitimerer manglende etterforskning:
«Etter Tørdals oppfatning er det ikke naturlig at bekreftelsen til Muffetangen i denne omgang får en påtalemessig oppfølging, men en oppfølging av det stortingsoppnevnte Lund-utvalget. – Så vidt jeg vet har Dahl-gruppa orientert Lund-utvalget, som skal undersøke påstander om ulovlig overvåking av norske borgere, om forholdene de har etterforsket, sier Tørdal.»
Dahls begrunnelse var at Muffetangen-saken var foreldet. Formodentlig er det slik Tørdal også «tenker». Får vi ikke straffet den skyldige, er det ikke så farlig, da er det historie som andre kan ta seg av. Men det holder ikke.
Både Dahl og Tørdal vet utmerket godt om helt tilsvarende rapporter om romavlytting ved hjelp av telefon som ikke er foreldet. Disse blir heller ikke etterforsket. Fordi man her ikke først har produsert et bekreftelsesbrev, eller ikke har vitne? Har det ikke ramlet dem inn at de kanskje kunne finne spor til de ikke-foreldede saken ved å oppklare den foreldede? Kanskje det sågar var det samme forbryterredet?
Hvis ti mennesker forsvinner under like omstendigheter, og ett lik blir funnet myrdet etter at mordsaken er foreldet, begraver man da uten videre dette liket uten å utnytte de etterforskningsmuligheter det gir for å oppklare de ni andre forsvinningsnumrene (som ikke er foreldet)? Selvsagt ikke. Her foreligger embetsforsømmelse hos både Dahl og Tørdal, og ingen henvisning til noen kommisjon kan frita dem fra det (særlig ikke når kommisjonen «ikke tar enkeltsaker»; dette kommer vi tilbake til).
Vi forstår det derfor godt når Tørdal også sier2:
«For Hans Henrik Ramm og Johan M Setsaas, som var klagere og den direkte årsak til at Riksadvokaten nedsatte Dahl-gruppen, betyr bekreftelsen på avlyttingen ingen ting. – Dahl har tidligere, i full offentlighet, gjort klart at det ikke ble funnet bevis vedrørende Ramms og Setsaas’ påstander.»
Neida, det betyr ingenting at det blir bevist at den forbrytelse vi hevder har funnet sted mot oss (romavlytting via telefon), og hvis blotte eksistens undertrykkes av hele systemet (se bl.a. neste kapittel), plutselig må bekreftes når den finner sted mot andre, på grunn av bevisets tilstand – beviset var dessverre for sterkt! Det betyr ingenting, fordi de som har makten over etterforskningen vet at de ikke kommer til å følge dette sporet som kunne oppklart saken for Setsaas og Ramm også.