Det aller beste eksempel på mangelfulle avhør og mangelfull etterforskning er at Trygve Lauritzens diskrediteringsrapport av 6. januar 1992 ikke er nevnt av Dahl i det hele tatt.

Dahl-gruppens aller første arbeidsoppgave var å gjennomgå Oslo Politikammers etterforskning. Da må han også ha funnet Lauritzen-rapporten og Liers oppbygging omkring denne, sammen med Liers notater til Mikkelsen og Fyhn. Vi har allerede påvist hva det betyr at Lier mottok Lauritzens rapport, støttet den og sendte den videre i kammeret og til Eidsivating, uten å etterforske de viktigste anklagene i notatet: Det hadde en annen hensikt.

Edward Dahl er ingen dumskalle. Han må også ha reagert på Lauritzens rapport og lurt på hva som var blitt gjort med den (hvis han da ikke allerede var detaljorientert om hele sammensvergelsen). Hvorfor sto det ikke noe i rapporten om at Setsaas var oppsatt med våpen? Hvorfor hadde ikke Lier konfrontert Setsaas med anklagene? Hvorfor var det ikke redegjort for at man hadde gjort noe med de alvorlige anklagene om våpenbesittelse og terrorisme-antydninger i notatet i det hele tatt? Dahl må ha forstått at det her enten forelå en utrolig tjenesteforsømmelse eller at Lauritzens rapport tjente en annen hensikt.

La oss nå huske på at Stortinget hadde vært i ferd med å granske justisvesenets behandling av vår sak, da Dahl ble overlatt oppgaven. Det kom også klare meldinger fra Stortinget om at justisvesenet måtte etterforskes. Her hadde han umiddelbart et angrepspunkt for dette. Han måtte jo nå avhøre Lauritzen, Lier, Mikkelsen, Fyhn, Qvigstad og andre i Eidsivating, Setsaas selv, Ramm osv. om saken.

Men det gjorde han ikke. På møtet med oss bekreftet han at han ikke hadde avhørt Lier eller noen annen ved politikammeret. Tvert imot skriver Dahl ettertrykkelig at det ikke på noe tidspunkt var grunnlag for å rette noen etterforskning mot noen del av justisvesenet. Av avhørsprotokollen med Lauritzen fremgår det at rapporten ikke ble tatt opp i det hele tatt. Ingen av vår gruppe ble avhørt om Lauritzen-rapporten, langt mindre informert om eksistensen av rapporten.

Det blir verre: Vi var klar over at Dahl skulle gjennomgå politidokumentene fra Oslo Politikammer og ba allerede fra begynnelsen av, i juni 1993, om å få gjennomgå disse dokumentene selv, under henvisning til vår innsynsrett som part. Men Dahl nektet det! Først nesten to år senere fikk vi se disse dokumentene, som i realiteten langt på vei oppklarer Setsaas/Ramm-saken. Det var som en konsekvens av saksanlegget fra h. r. adv. Annæus Schjødt mot Ramm. Vi er Schjødt stor takk skyldig for å ha gitt oss dette gjennombruddet!

Men det viser også hvor ulovlig Dahl opptrådte. Motivet er jo nå opplagt. Hadde vi den gangen fått se Lier-papirene og fått informert Stortinget om dem mens saken ennå var i friskt minne hos den sittende justiskomitéen, ville jo hele saken eksplodert der og da – stortingsferie eller ikke.

Historien fra november 1991 om spanerbilene som tilhørte Justisdepartementet, og som Lier hevdet «spanet på spanerne» (se kap. 7.4), var heller ikke nevnt i Liers rapport. Men Dahl kjente den fra pressen (Justisdepartementets pressemelding av 10. juni 1993, se kap. 14 og 26.4) og fra oss. Hva gjorde han med denne saken? Forsøkte han å få klarlagt hvilket oppdrag bilene hadde, f.eks. ved å avhøre sjåførene? Nei – ingen på politikammeret ble avhørt.

Alle må begripe at en hederlig Dahl-gruppe simpelthen måtte ha gjennomført disse avhørene, enten med sikte på å få gjort mer med vår påståtte kriminalitet, eller finne ut hvorfor Lier & Co opptrådte som de gjorde. Var det noe som var deres oppgave, var det nettopp dette. Her foreligger det helt avgjørende bevis for at Dahl drev et narrespill overfor Stortinget hele tiden, og at gruppens virkelige mandat var et helt annet enn det offisielle. «De alvorlige anklagene mot justisvesenet» som Riksadvokaten henviste til i sin pressemelding måtte jo i stor grad bli bekreftet ved gjennomgangen av Liers notat, kombinert med et minstemål av analyse. Når Dahl likevel ikke på noe tidspunkt har grunnlag for å etterforske den veien, må det være en ordre mottatt fra høyere hold. Dahl skulle ikke finne noe annet enn hva vi og våre visste, bare tildekke, og ellers sikre seg å få festet til papiret en serie dekkhistorier fra ulike småagenter etter hvert som disse ble klare.

Fordi Dahl-gruppens arbeid heller ikke medførte noen undersøkelser omkring selve anklagene i Lauritzen-notatet, er det klart at Dahl visste eller ble informert om at disse i virkeligheten var oppkonstruert. Igjen: Hvis han var ærlig, måtte han informert oss og/eller tatt ut tiltale ihvertfall mot Lauritzen, samt kryssforhørt Lier grundig. Men han lot de falske anklagene ligge.

Når han visste at de var oppkonstruert, må han også ha visst eller blitt fortalt hvorfor. Vi kan ikke se noen annen hensikt med dette enn – som allerede redegjort for – som unnskyldning for politiaksjoner mot oss og som forfalsket grunnlag for en rettslig kjennelse, slik at også POT kunne settes inn i konverteringsaksjonen, nå med «terrorisme» som unnskyldning. Dette er derfor også uomtvistelig bevis på at Dahl da han møtte oss visste at det forelå en kjennelse for overvåking, og dessuten at han visste at denne var falsk. Derfor visste han også at det grunnlag han hadde for å avskrive alle våre observasjoner med (ikke ulovlig overvåking) i virkeligheten var «lovlig overvåking» men på falske og oppkonstruerte premisser. Han må derfor igjen ha visst at Lier/POT enten hadde ført vedkommende dommer bak lyset eller at dommeren var med på konspirasjonen.

Og han må ihvertfall ha forstått at ikke noe av dette kunne skje uten dypt hemmelig dekke av Justisdepartementet – hans egen reelle oppdragsgiver!

Ikke rart at kaffen skvulpet over hele tiden! Dahl hadde fått i fanget ansvaret for å beskytte Arbeiderpartiet og den fjerde tjeneste samt elementer i Justisvesenet og Regjeringen, mot avsløring av rene kriminelle forhold!