Det var ikke slutt med dette. Allerede dagen etter – fortsatt i mai 1994 – kom VG med neste bombe¹. Det andre utvalgsmedlemmet, ambassadør Georg Kristiansen, hadde:

«… i årevis gjennom ulike stillinger i utenrikstjenesten hatt nære forbindelser til det hemmelige Norge og styringen av de hemmelige tjenester …

• Fra 1955 til 1964 møtte han hyppig i forløperen til det som ble Koordineringsutvalget for de hemmelige tjenester – ett av Norges hemmeligste utvalg
• Fra 1970 til 1974 var han fast medlem av det samme Koordineringsutvalget
• Fra 1977 til 1980 var han overordnet i DU for den som møtte i dette utvalg
• I samme periode var han departementsråd – overordnet det såkalte 4. administrasjonskontor i fellesavdelingen – også kalt UD’s eget etterretnings- og sikkerhetsorgan, med nær kontakt til de hemmelige tjenester
• I 1978 startet et nært samarbeide mellom Kristiansen og daværende overvåkingssjef Gunnar Haarstad. Hensikt: Å lede spionjakten i UD som førte til arrestasjonen av Arne Treholt»

På denne tiden hadde statsråd Jørgen Kosmo nettopp gitt Nygaard Haug-utvalget i oppdrag å granske Lillehammer-saken². Et pikant moment er at Kristiansen satt som medlem av Koordineringsutvalget da drapet fant sted. Var det norsk medvirkning, kan dette utvalget raskt være skyldig. (Idag vet vi med sikkerhet at det var norsk medvirkning, sågar med Stay Behind, Jens Chr Hauges hjertebarn (se kap. 25.19). Georg Kristiansen har alltid vært Hauges mann. Det var ikke rart at han ville tildekke Lillehammer-saken!) Her var det helt klart at han gransket seg selv, men det gjaldt i virkeligheten hele perioden generelt.

Et annet moment er at Kristiansen i mange år var nær medarbeider til utenriksminister Knut Frydenlund og hadde et nært samarbeid om utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitiske spørsmål med Thorvald Stoltenberg, Johan Jørgen Holst og Trond Johansen både i Aps sikkerhetspolitiske utvalg og i departementene.

Det ble en ny runde reaksjoner. Ingen i Stortinget hadde kjent denne bakgrunnen. «Dette forklarer iallfall hvorfor enkelte vitner har uttrykt mistillit til Nygaard Haug-utvalget» sa Høyres parlamentariske leder Anders Talleraas. «Dette er nytt. Men jeg er ikke forundret, slik Regjeringen har opptrådt overfor dette lukkede system,», sa SV’s parlamentariske leder, Kjellbjørg Lunde³.

I Arbeiderbladet ble saken kommentert av journalist Bengt Calmeyer⁴, som tidligere hadde utgitt boken «Forsinket oppgjør»⁵ som er meget interessant med innside-informasjon om maktkamp og overvåking i Ap helt opp til våre dager:

«Det politiske Norge og politiske journalister med fartstid over 6 måneder visste ved regjeringens oppnevnelse av det såkalte Nygaard Haug-utvalget hva det innebar å sette inn en gransker som i sin embetskarrière fra tidlig på 50-tallet hadde arbeidet intimt med folk han nå skulle granske, døde og levende, og at han faktisk må ha kjent til en del av de operasjoner som skulle under lupen.»