I mai 1994 ble det kjent¹ at Agnes Nygaard Haug hadde stevnet stortingsrepresentant Ingvald Godal for retten, for å pålegge ham å oppgi identiteten til personer som hadde viktig informasjon, men ikke var villige til å møte hos Nygaard Haug. Derimot ville de gjerne møte i Lund-kommisjonen. Godal regnet dette som et tillitsforhold til norske borgere som stolte på sin stortingsrepresentant, og nektet å oppgi navnene.

Nygaard Haug trampet nå med dommerstøvler rett inn de grunnleggende konstitusjonelle forhold som regulerer maktfordelingen mellom folkevalgt, administrativ og dømmende statsmakt. Hennes resonnement var enkelt som en 1.-avdelings seminarists: Han har sagt han vet om straffbare forhold, og kan som alle andre pålegges vitneplikt. Men en stortingsrepresentant er ikke «som alle andre».

Grunnloven bestemmer at stortingsrepresentanter ikke kan tiltales av den ordinære påtalemyndighet eller dømmes av ordinær rett hvis den formodede straffbare handling er utøvet i embets medfør. Disse bestemmelser betyr at stortingsrepresentanter når de utøver sitt embete er innenfor Stortingets egenjurisdiksjon.

Nygaard Haug var på full kollisjonskurs mot Stortinget. Likevel ble stevningen forsvart av Aps talsmenn i Stortinget, og dessuten Regjeringen selv. Men det gikk jo ikke. Stortinget er ikke bare første statsmakt, den er også siden 1884 den bestemmende statsmakt. Slik må det være og slik gikk det. Stevningen ble trukket.

Igjen måtte man undre seg. Var Nygaard Haug en dårlig jurist? Eller var hun en så sneversynt jurist at hun aldri hadde sett på annet enn lovens bokstav? Eller var hun overstyrt. I alle fall skyllet latteren på nytt over utvalget. Man kan mene hva man vil om Stortinget, men man roter ikke med Stortingets stilling som øverste statsmakt siden 1884.

Vi kommer tilbake til denne saken i kap. 25.22.