Det andre hovedområdet var eventuell sammenblanding mellom E-tjenesten og Ap/LO. I debatten har dette i nyere tid vært konsentrert om Trond Johansens rolle.

I rapporten redegjøres det for at man har intervjuet Trond Johansen og endel andre i E-staben. Det fortelles om hans innmelding i Ap i 1960 og tidligere medlemsskap i Oslo Arbeidersamfunn, samt hans mangeårige medlemsskap i Aps internasjonale utvalg fra 1973. Videre har man intervjuet Thorvald Stoltenberg om hans vennskapelige og faglige forhold til Trond Johansen og hans inntrykk av tilsvarende relasjoner med forgjengerne Frydenlund og Holst. Også enkelte andre politikere og ex-statsråder skal være intervjuet, i tillegg til «en del journalister og forfattere utvalget har vært i kontakt med». Endel av de sistnevnte skal ifølge Nygaard Haug ha hatt som sin oppfatning at det var sammenblanding, men de har ikke kunnet fremlegge primærbevis.

Nygaard Haug klipper så opp Johansens 50-årige karriére, hvorav minst halvparten som viktig Ap-tillitsmann og hele tiden som nær venn av en rekke Ap-topper, i små biter: Nei, det er ikke galt å ha venner som blir utenriksministre i tur og orden. Nei, det er ikke galt å ha masse møter med disse. Nei, det er ikke galt å diskutere politikk med disse eller gi dem råd i sikkerhets- og utenrikspolitiske spørsmål. Nei, det er ikke galt å være medlem av et parti eller utvalg i partiet (dette er forøvrig tvilsomt; alle viktige embets- og tjenestemenn vi kjenner utenom de som er Ap-medlemmer nekter absolutt – etter vår mening korrekt – å være med i partipolitiske utvalg på sitt arbeidsfelt). Nei, det gjør ikke noe om man sitter med masse informasjon om politiske motstandere f.eks. mens disse er i regjeringen, for vi vet jo ikke om disse blir røpet. På dette grunnlag utstedes det frikjennelse: Her er da ikke noe galt.

Dette er nærmest grenseløs naivitet. Det er samme type logikk som å at det finnes ingen stygge ord, siden det ikke finnes stygge bokstaver. Vi vet ikke om sofistene mente det også, men det ligger godt innenfor deres antatte spesialitet med paradoksal logikk.

Man ser fullstendig bort fra alle de muligheter som her foreligger for ureglementert informasjonsflyt, forhåndsvarsling, gjensidig påvirkning, hestehandel, back-scratching osv., og den nærmest umenneskelige oppgave det er å skille roller gjennom så mange år. Man ser også bort fra de opplagte gevinstmuligheter som må virke svært motiverende, og mulighetene for fullstendig hemmelighold av hva som skjer. Nå skal ingen dømmes ut fra muligheter, men her snakker vi om dømmekraft og habilitet hos aktørene. For oss er det opplagt at vi her står overfor en helt annen type embets-/tjenestemann enn det meget store flertall som anstrenger seg til det ytterste for å skille roller. Sammenblandingen og det utilbørlige ligger nettopp i å skape miljøer, rutiner og rammeverk uten innsyn slik at ingen kan vite sikkert hva som foregår. En slik analyse – som selv departementsråd Dag Berggrav var inne på i sin betenkning om samme sak – burde Nygaard Haug ihvertfall ha foretatt.

Men det hadde vært fullt mulig å komme lenger også. Nygaard Haug kunne f.eks. tatt utgangspunkt i hva Bengt Calmeyer skrev i sin bok «Forsinket oppgjør»¹.

«Det prinsipielt betenkelige ved at (Trond Johansen) hadde en sterk personlig tilknytning til et parti og deres fremste representanter, var det tydeligvis ingen som våget å ta opp, hverken I partiet, i andre politiske partier, som naturlig nok mislikte dette samarbeidet, eller i mediene – bortsett fra Klassekampen.

Årsaken til at det ikke ble tatt et oppgjør med denne utveksten er opplagt – man våget simpelthen ikke å legge seg ut med disse tjenestene, og det risikerte man jo hvis man utfordret en så sterk mann som Trond Johansen. …

Nå var selvfølgelig Trond Johansen mer enn et utvalgsmedlem og venn av Frydenlund og Stoltenberg. Så naiv kan man ikke være at man ikke forstår at han i realiteten ‘klarerte’ partifolk som skulle inn i en viktig posisjon. Og ‘medvirket’ om noen skulle ut …

(Reiulf Steen) kunne, hvis han ville, fortelle, han hadde selv vært med på å opprette den nære forbindelsen, eller i det minste kjente han til hvordan Frydenlund hadde fått trukket Trond Johansen inn i utenrikspolitisk utvalg, og hvordan dette samarbeidet var blitt utviklet, og der en stadig større krets av fremadstormende partimenn og redaktører og politiske journalister var trukket inn.»

Eller hun kunne lest intervjuet med Thorbjørn Jagland i «Vi som styrer Norge», der det heter²:

«- Har dere bedt Trond Johansen om opplysninger om personer?

– Aldri om norske personer, så vidt jeg vet. Selv kontaktet jeg ham i 1988 da jeg skulle til Moskva som partisekretær. Jeg ønsket å vite litt om de personene jeg skulle møte. Hvem de var, og hvem de representerte i systemet. Jeg fikk en grundig orientering om hva de sto for.

Dessuten har det fungert slik at noen av oss har tatt kontakt med Trond Johansen etter at vi er blitt kontaktet flere ganger av personell fra øst-ambassadene. Vi har fått svar. Det må være legitimt å kontakte ham i en slik sammenheng.

– Jeg mener personlig at han har vært i stand til å skille mellom rollene som medlem i partiet og etterretningsmann, sier Jagland.»

Nygaard Haug måtte – hvis hun hadde lest boken, men det hadde hun visst ikke – spurt om E-tjenesten er en alminnelig opplysningssentral om interessante utlendinger. Kan f.eks. Høyres generalsekretær Eirik Moen ringe E-tjenesten for å få vite mer om folk han skal treffe på neste utenlandsreise? Kan Sigurd Allern få litt inside neste gang han skal til China? – eller USA? Kan vi ringe E-tjenesten og få vite hva den vet om Zwi Zamir og Mike Harari? Eller er det slik at denne tjenesten bare er åpen for medlemmer av Aps utenrikspolitiske utvalg? Er det i tilfelle en tjeneste han yter som «medlem av partiet», og er de informasjonene han gir – er de ervervet som «medlem av partiet», og ikke som «etterretningsmann»?

Og hvorfor er det slik at «noen av oss» (de samme som «snakker sammen»?) tar kontakt med Trond når de blir kontaktet av øst-spioner? De har jo plikt til å kontakte Overvåkingspolitiet i slike saker. Gjør de ikke det? Gjør ikke Trond det heller? Hva gjør han med disse opplysningene, som skulle vært brukt av POT i etterforskningen av øst-spionenes aktiviteter, noe Trond ikke skal gjøre.

Er disse spesialfunksjonene Trond yter til «noen av oss» i Ap er lysende eksempel på å «skille mellom rollene som medlem i partiet og etterretningsmann». Hva mener Nygaard Haug?

Alf R. Jacobsen kom også i skade for å løfte litt på disse slør (her brukt som eksempel på Johansens åpenhet, men i iveren etter å rose sitt forbilde avslører han også sammenblanding)³:

«Før vi la ut på en reise til Øst-Europa for en tid tilbake, ringte for eksempel en AP-redaktør jeg kjenner til Johansen og ga ham beskjed om hvor vi skulle. Jeg spurte ham hvorfor han ringte. Han svarte; – Jeg vet ikke. Det er bare slik vi pleier å gjøre det.

Det er ingen grunn til å legge for stor vekt på episoden som ikke kan utlegges som misbruk av en stilling i de hemmelige tjenester. Men episoden indikerer et fenomen: Johansen ble av mange betraktet som en institusjon, en slags høyere sosialdemokratisk høringsinstans, som man kunne henvende seg til for råd og hjelp.»

Dette kunne jo ikke Nygaard Haug tatt utgangspunkt i, siden Jacobsens bok kom ut etter utgivelsen, men hun kunne kanskje kommet på sporet av denne «høyere sosialdemokratiske høringsinstans» ved å intervjue Jacobsen eller andre. Det gjorde hun ikke. Men vi må nå spørre hva dette er. Blir Ap-redaktører og andre Ap-folk utstyrt med spesielle beskyttelsestiltak fra Trond når de «varsler hvor de går?». Hva slags nytte har Ap ellers av denne «høyere høringsinstans»? Har andre adgang til den? Er ikke dette sammenblanding heller?

Legg så merke til at dette er forhold til Trond Johansen som Ap-folkene innrømmer. De tror således at det ikke er noe kritikkverdig i slike forhold. Men hvor mye mer vet de som de ikke forteller om, fordi de forstår at det er «sammenblanding»?

Videre kunne utvalget ha studert sentrale politiske begivenheter og bakspillet rundt disse, og se om man kommer over påfallende roller spilt av E-tjenesten i forhold til Aps interesser. I kap. 26 er det redegjort for mange slike.

Men E-tjenesten er ikke bare Trond Johansen.

Vi har sikre bevis på at ihvertfall sjefen for E-tjenesten inntil 1994, Alf Roar Berg, har tilbakeholdt bevis som bekrefter «sammenblanding», både i sitt vitneprov til utvalget og i forhold til vanlig tjenestevei. Dette bevis som aldri tidligere har vært offentliggjort, kommer vi tilbake til i kap. 26.12.

Likevel mangler det ikke i media konkrete holdepunkter som utvalget kunne tatt fatt i. Her følger endel saker som vi tar opp i denne boken som også Nygaard Haug burde tatt opp:

• Virksomheten i Koordineringsutvalget for de hemmelige tjenester
• E-tjenestens etablering av dekkbedriften «Norasonde», der det også kryr av kjente Ap/LO-folk i bedriftens styre og omgivelser (se særlig kap. 3 og 25.3)
• Tilsvarende forholdet til Spilhaug-apparatet (se kap. 24.32.8) som sikkert Nygaard Haug kunne funnet hvis hun ville
• Utnevnelser til E-tjenester gjennom årene, særlig mot slutten av 60-tallet da det kom Ap-folk inn i en rekke stillinger til tross for at det sau en ikke-sosialistisk koalisjonsregjering (se kap. 8), men også senere, sammenholdt med søkerlistene. Har det vært forbigåelser til fordel for Ap-kaniner?
• Andre utnevnelser og ansettelser i Forsvarsdepartementet og ellers, av personer som var trenet opp som overvåkere i Ap/LO’s opprinnelige overvåkingstjeneste og ble overført til det offentlige apparat da denne tjenesten fra rundt 1970 skulle fusjoneres med dette. Se spesielt om John Øvrebo og John Sundhagen i kap. 24. 7. 4 og 6).
• Opplysningene fra Finnmarks-redaktøren Sverre A. Nilssen om bruk av A-pressen til etterretningsoppdrag hjemme og ute og om krav om sikkerhetsklarering av journalister (kap. 8.7.3. som forklart der en meget alvorlig sak som også involverer E-tjenesten)
• Opplysninger fra Nilssen og andre (kap. 8.7) om at E-tjenesten i mange år finansierte sekretærer i Ap og Aps organisasjoner for overvåkingsformål
• Opplysningene om hvordan Ronald Bye kom inn i Finnmarks-aktivitetene ved at Trond Johansen koblet ham til en lokal E-offiser at de sammen skulle drive overvåking, senere som formann/sekretær i partilagets styre (kap. 24.7.13)
• E-tjenesten v/Trond Johansen har sittet på dokumenter om Kaj Holst-saken, men nekter å utlevere disse slik at et 50 år gammelt mord fortsatt ikke kan oppklares (kap. 25.21). Er dette av hensyn til Rikets sikkerhet eller nålevende Ap-koryfeer?
• Trond Johansen (A) brukes av Einar Førde (A) til å forhåndskontrollere reportasjer i NRK⁴
• Etableringen av og senere bruk av Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) til å utdanne politikere fra særlig Ap men også andre partier til lojale medspillere med E-tjenesten (kap25. 10)

Noe av dette er nevnt i Nygaard Haugs rapport. F.eks. innrømmes det at⁵

«. . .E-tjenestens interesser, særlig i den periode også sikkerhetstjenesten lå under E-tjenesten, og før POT var særlig utbygget, kan ha tilsagt et visst samarbeid med arbeiderbevegelsen for å få rapporter derfra»,

men mener at det må ha vært før den periode utvalgets mandat omfatter. Det kan sikkert diskuteres. Men det er ikke særlig viktig. Vi er ikke en gang fortørnet over at det skjedde i datidens klima og med de formålene man da hadde. Men Nygaard Haug utelukker også dette som spor til hva som skjedde senere. Mange av nøkkelovervåkerne fra «gamle dager» i Ap/LO-overvåkingen ble senere ansatt/engasjert i E-jenesten og/eller dennes dekkbedrifter. Dette kunne utvalget også funnet ved f.eks. å starte i vårt dagsaktuelle materiale, men det vet vi jo at utvalget ihvertfall ikke ville.

Vi gjentar at vi har all verdens sympati for virksomheten inntil ca. 60-tallet for å passe på kommunistene, og mer enn villig til å anbefale at samfunnet så mange år etter tilgir eventuelle overtramp. Det vi misliker er tildekkingspolitikken, som aldri kan gi klarhet eller skape tillit. Dessverre er dette en gjennomgående metode for alt gammelt man kan holde hemmelig og alt nytt man for enhver pris må holde hemmelig. Avdekking av gamle synder kommer først når dette blir tvunget frem eller finnes hensiktsmessig for å avlede oppmerksomheten fra nye forhold, og da blir det «synder», selv om operatørene egentlig burde hatt medalje.

Ronald Bye har sagt at han fryktet at E-tjenesten ville gå fri etter Nygaard Haug-rapporten, og at overvåkingen skulle få skylden⁶. Vi er enig. Overvåkingen må ta sin del av skylden, men langt fra alt.